Magnificat

Det er umulig å ikke bli påvirket når vi bombarderes med rapporter og bilder fra krigens grusomheter i Midtøsten. Kan jeg fortsatt glede meg over min hverdag når jeg daglig ser og hører om mennesker som har blitt fratatt sin hverdag, som brutalt blir fratatt sine liv?

Maria levde sitt liv i et strengt religiøst samfunn som var under okkupasjon og preget av brutale styresmakter. Gjennom sitt møte med Elisabet, som var gravid med han som skulle bli kalt "døperen Johannes", var det som hun fikk en gryende bevissthet og forståelse av engelens ord om barnet hun selv gikk med; en frelser med navnet Jesus. Hun brøt ut i en lovprisning som er blitt bevart gjennom to tusen år. Dette er ingen sødmefylt lovsangstekst. Den vitner om at hun begynte å se større bilde enn det samfunnet hun opplevde rundt seg. Hun begynte å se en stor Gud som vil løfte opp de svake og undertrykte, og som vil bringe dem som undertrykker og gjør urett mot sine medmennesker til erkjennelse og omvendelse. En Gud som en dag vil sette alt i rett skikk.

                                 Illustrasjon: Rolf Jansson                 Tekst og musikk: Øyvind Sundberg

Luk. 1, 47 - 55, Marias lovsang (Magnificat):
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Hvis du vil motta melding på e-post når det legges ut nye refleksjoner, kan du fylle ut og sende inn skjemaet nedenfor: